Hverdagsangsten

Håndarbeid og strikking har spilt en viktig rolle i livet mitt, spesielt den siste tiden. Det har vært dager der alt har føltes vanskelig, og det eneste jeg ville var å konsentrere meg om masker og mønster. 

For meg ble det en slags terapi, og en flukt fra hverdagen jeg følte meg fanget i. 

Jeg har valgt å kalle det hverdagsangst. Tester jeg har tatt (HAD) viser ingen sterk angstdiagnose, men heller noe “helt på grensa”. Jeg opplever ofte at der jeg føler meg spesiell eller annerledes, så viser det seg at jeg “bare” er normal. Følelsene mine er helt normale. For, for meg har mine opplevelser med angst vært reelle. Jeg har hatt det tøft, vanskelig og vondt. Det er ikke mye normalt ved det, for meg. Det er ikke, for meg, normalt at jeg noen dager får en sperre inni meg som sender én bestemt tanke til hjernen: “dette går ikke”. Jeg kan våkne en morgen med hjertebank og sperre, selv om det dreier seg om en helt vanlig hverdag. Det er ikke bare å ta seg sammen. For tro meg, det har jeg prøvd. Da endte jeg opp med å reise gråtende hjem igjen. Det gikk bare ikke, og jeg visste det før jeg slo av alarmen på vekkeklokka. Men det er helt normalt. Visstnok. 

Så var det dette med å takle det da. Takle hverdagsangsten. Jeg har laget meg et system, der hver dag får et hjerte med en bestemt farge. Fargen symboliserer humør/følelser for dagen. Jeg vil prøve å finne minst et rødt hjerte (rødt hjerte betyr god dag) for hver dag. Om dagen er blå (dårlig), må jeg prøve å skifte farge til rød. Eller grønn. Grønn er “vanlig”, men målet er å finne litt rødt hver dag. Kanskje snu hele dagen til rød. Jeg snakket med ei dame som mente jeg burde tegne et rødt hjerte på håndleddet. Det kan være en måte å takle hverdagsangsten på. Se på håndleddets røde hjerte og tenke “hva kan bli rødt i dag?”  Blir jeg hjemme under dyna blir dagen aldri noe annet enn svart. 

Blir jeg under dyna beskytter jeg meg selv. Det kan ofte føles som den beste løsningen. Beskytte meg mot alt jeg er redd for. 

Men hverdagene består ikke av en mamma som ligger under dyna. De røde dagene gjør heller ikke det. Ikke de grønne heller. Hverdagsangsten kan gi meg mange blå hjerter, klumper i magen og svarte hjerter. Den kan spise meg opp innenfra og overstyre alt annet. Jeg må bare prøve å stå imot. Jeg har begynt å kjenne igjen signalene. Trenger jeg ro gir jeg meg ro – uten at det går utover hverdagen. Det gjelder å porsjonere ut alt, ikke sant? Jeg må innse at jeg noen ganger må si nei, og at jeg andre ganger bør si ja. 

Etter at jeg begynte å tenke på hva jeg selv kunne gjøre noe med, har ting blitt lettere. Jeg har blitt en ansvarlig egoist. Jeg tar hensyn til meg selv – for hvem andre kan gjøre det enn meg? Det er bare jeg som kan vite hvordan jeg har det. Min opplevelse, mine tanker og følelser. 

Så. Disse tankene ble til mens jeg strikket. Da reflekterer jeg, sorterer tanker og får ting ut av systemet. Terapi. 

Det er også terapi å skrive det ned. Selv om ingen kommer til å lese det. 

God helg! 

Advertisements

Alenetid

De stille stundene. De få minuttene med alenetid man får iløpet av dagen. Når du vet at nå, nå kan jeg gjøre akkurat det jeg vil. 

Det er ikke nødvendigvis da jeg vasker gulv, pusser vinduer, rydder, vasker klær og tørker støv. Ikke alltid. 

Da. Da er jeg ofte fordypet i et prosjekt med heklenåla eller strikkepinnene. Gjerne med en kaffekopp og en god lydbok. 

 
Helt til disse magiske stundene tar slutt. Da er hodet renset for tanker og batteriene er ladet. Og så er det ikke bare meg, på en stund. Og det er helt greit! 

Hekling for venstrehendte 

Som venstrehendt var hekling en utfordring for meg i mange år. Det vil si, jeg levde i troen om at hekling var noe jeg ikke kunne, og noe jeg aldri kom til å lære meg. 
I påsken i fjor fikk jeg for meg at jeg SKULLE lære meg å hekle. Det måtte være håp for meg også! Med mamma som læremester, satte vi oss ned med heklenål og garn. Vi var på påskeferie i farmor og farfars hus, der det alltid lå et heklearbeid på et bord eller i en sofa. Forholdene lå altså til rette for at jeg skulle lære meg dette nå. 
Strategien min var klar: jeg skulle lære meg det med høyre hånd, for så å snu og tilpasse til den venstre. Litt knotete ble det jo. Du kan jo tenke deg hvor vanskelig det er å gjøre det meste med «feil» hånd. Eller motsatt hånd, om du vil. Mine første fastmasker så ut som takras, det ble skeivt og jeg holdt hekletøyet på en særdeles merkelig måte. Men, læremesteren min ga ikke opp – og min indre vilje til å greie det hjalp meg videre da det så som mørkest ut. Jeg forsto etter hvert teknikken, og speilvendte det hele slik at jeg kunne holde heklenåla i venstre hånda. Da kunne moroa bare begynne! 

  
Etter mye øving, prøving og feiling, lærte jeg meg å hekle. Tålmodighet har vært stikkordet, men nå kan jeg trygt si at jeg kan å hekle. Jeg greide det! 

Da jeg har stått fast, har heklevideoene hos garnstudio vært til stor hjelp! Det er videoer for det mese man lurer på… Hvordan var nå en halvstav? Eller en kjedemaske? Hva er dobbeltstav? Hvordan øker jeg? Spørsmålene er mange, men internett kan altså gi deg svar!

På halvannet år har jeg lært masse om hekling, og heklet masse forskjellig. Noe av det skal jeg vise fram her i bloggen min. 

Så, er du venstrehendt og vil lære deg å hekle: det er håp! 

Ha en fin dag!